Kjært barn har svært mange navn, og om du skal dømme etter alle navnene vannpipen går under så ser du at dette er en veldig kjær sak. Den har blitt et av de fremste symbolene på estetikk og nytelse fra Midtøsten. På grunn av tabuene knyttet til alkohol har vannpipen der blitt et av de fremst nytelsesmidlene i sosiale samlinger. Ved å tilsette alle mulige friske og/eller søte smaker du kan tenke deg er vannpipen brukt for å få i seg de fineste smakene Midtøsten har å by på uten å måtte spise noe.
Opprinnelse
Hvordan vannpipene oppstod er litt uklart, og det finnes i bunn og grunn to teorier. Den ene er at den ble funnet opp i Persia (dagens Iran) før den spredte seg østover til India og vestover til Midtøsten. En annen teori er at den faktisk ble oppfunnet i India og i middelalderen etter at katolske misjonærer tok med seg tobakken dit. I så fall spredte den seg gradvis vestover helt til Atlanterhavskysten i Marokko. Uansett er det sikkert at innvandringen til Europa fra Midtøsten og Nord-Afrika har æren for at den har blitt populær også her.
Et rikdomssymbol
Selv om vannpipen tradisjonelt var meget populær i India har bruken her gått litt tilbake. Tidligere var den et kraftig rikdomssymbol, en virkelig luksus. Vannpipen var i så måte noe vi kanskje kan sammenligne med russisk kaviar i våre dager. Nå er vannpipen blitt et slags allemannseie og blir hyppig brukt uansett inntekt og status. Selv om vannpipen har vært viktig i India er det først og fremst i Midtøsten den virkelig har slått dype røtter blant folk, noe alle som har vært i området kan skrive under på.
I Midtøsten og Nord-Afrika
I den arabiske verden går vannpipen under svært mange lokale navn. Her er vannpipen det store sentrumet for sosiale samlinger, både ute på kafeer og hjemme i private hus. Denne røykingen har på mange måter den samme sosiale funksjonen som alkohol har i vesten, men selvsagt uten rusen som følger med drinkene her hjemme. Det er herfra fenomenet har spredd seg til Europa. I Vest-Europa brukes gjerne det arabiske navnet hookah om vannpipen, mens østeuropeerne bruker det persiske navnet kalyan. Dette reflekterer selvsagt at kulturell kontakt har vært annerledes i de to delene av Europa.
Bestanddeler
En vannpipe består av flere deler. I bunnen ligger en glassbeholder som du fyller vann i. Når den er litt mer enn halvfull setter du i rørtangen, som er hoveddelen av selve pipen. Denne er pyntet med dekorasjoner, gjerne fargerikt glass. På toppen av denne skrur du på selve tobakkbeholderen, som har små hull i midten. Her legger du tobakken, og over dette setter du enten en spesiallaget metallplate med små hull, eller du legger over aluminiumsfolie og stikker små hull i den. På denne legger du glødende kull og deretter kobler du til slangen, og røykingen begynner.
Et stort potensiale
Vannpipe har enn så lenge ikke blitt veldig populært i Norge, men den har absolutt et stort potensiale. En av dens virkelig store fordeler er at du kan røyke den innendørs uten at det setter noen lukt i gardiner og klær, men duften av den smaken du røyker kommer til å ligge lekkert i rommet mens det røykes. Den er et fantastisk instrument i sosiale sammenhenger, gjerne sammen med smakfull bakst. Den passer også meget godt til noen glass vin. En kraftig rødvin fulgt opp av søt ferskensmak eller en søt hvitvin sammen med syrlig epletobakk er nydelig.